Gateavisa

Gateavisa har siden starten i 1970 holdt til i den kjære, gamle trebygningen i Hjelmsgate på Majorstua i Oslo, motkulturens Moderskip i Norge. Her får du klipp fra over 50 år med hemningsløs aktivitet (for detaljene om hvordan Gateavisa og miljøet på Hjelmsgate ble til se denne artikkelen).

Fred, frihet og alt gratis

Gateavisa er et unikt fenomen. I over 50 år har avisa vært talerør for motkultur og alternativer til konvensjonelle “sannheter”, ofte med satire og parodier som virkemidler, og dekket kulturelle og politiske strømninger lenge før de oppnådde oppmerksomhet i mainstream media.

Men vel så interessant er måten avisa har blitt til på, og miljøet rundt den her i Hjelmsgate. Med røtter i 60-tallets politiske oppvåkning og hippiekultur har man hele tiden strebet etter flatest mulig struktur, konsensusavgjørelser heller enn avstemninger og at innsatsen er ulønnet og idealistisk. Dette lyktes vi veldig bra med, og det skyldtes ikke minst at redaksjonen alltid var en såpass liten gruppe at alle kunne kjenne hverandre personlig. Det sosiale fellesskapet har vært helt sentralt, og tidligere forsøk på å kuppe avisen utenfra av kommunister og andre autoritære har derfor mislyktes. Det fantes rett og slett ingen maktstruktur man kunne overta! På tross av at det ikke er lovlig, kom Gateavisa ut i over 40 år uten noen ansvarlig redaktør – vi er et arbeidskollektiv og står for det sammen. Og fra lenge før begrepene open source og freeware oppsto frasa Gateavisa seg copyright på sin produksjon, utfra det anarkistiske slagordet om at «eiendom er tyveri», og at eiendom til ideer er ennå mer absurd.

Hundrevis av mennesker har bidratt redaksjonelt og sosialt gjennom åra, men miljøet har holdt seg omtrent det samme. En selv-regenererende organisme der ingen enkeltpersoner er uunnværlige.

Dette er årsakene til at Gateavisa overlevde så lenge. Det som ved første øyekast kan virke vimsete og uorganisert er egentlig et seigt og solid miljø, et levende eksempel på at anarkistiske idealer skaper mer trivsel og stabilitet enn hierarkiske systemer med sjefer og underordnede. Fraværet av kommersielle interesser har dessuten stilt Gateavisa fri til å gjøre og si ting som tradisjonelle aviser ikke tør av frykt for sine annonse-inntekter, og gjort at man har tatt perioder med konkurs med knusende ro og bare kjørt skuta videre likevel. Og det fortsetter vi med!

Sosialt produkt

For omverdenen er det papiravisa og nettstedet vårt som er de synlige produktene, men vi lager noe mer enn det. Noe som ikke er konkret, men som likevel utgjør selve forutsetningen for at Gateavisa skal kunne komme ut, og umiddelbart er ennå viktigere for dem som er med: det tette sosiale miljøet og fellesskapet. Gateavisa har alltid tiltrukket seg tenkende og grublende mennesker, folk som ønsker noe mer enn det bevisstløse og overflatiske samværet som dominerer vårt kommersielle samfunn. I en offentlighet som er opptatt av realityshows, fotballkjendiser eller designet på mobiltelefoner utgjør Gateavisa et flyktningemottak fra normaliteten, hvor det er sosialt akseptert å diskutere mer grunnleggende politiske og filosofiske problemstillinger, perifere kunst- og kulturinteresser, alternativ seksualitet, osv osv.

Flyktningemottak fra normaliteten

Den sosiale betydningen av Gateavisa har gjennom åra vært enorm for spredte avvikere rundt om i landet. Redaksjonen fikk ofte takkebrev fra mennesker som i avisa endelig hadde funnet et lite lys i mørket, en luke ut av sitt knugende lokalsamfunn, og flere av dem havnet selv etterhvert i redaksjonen. Fanger og tvangsinnlagt pasienter fikk avisa tilsendt gratis. Men ofte det ble bråk også. Rasende mødre kastet avisa ulest i ovnen, og indignerte naboaksjoner boikottet Narvesen. En dame på Jæren var faktisk så eitrandes sint at hun kjøpte opp alle eksemplarene i den lokale kiosken for å hindre andre i å få tak i den snikende giften! Gateavisa roste henne, og tilbød gratis abonnement.

I miljøet på Hjelmsgate er det høyt under taket. Her er det absolutt ikke noe krav at man følger konvensjonelle regler for væremåte eller utseende. De fleste som kommer til huset har skrubbsår i sjela av oppvekst eller storsamfunnet i varierende grad, og vi er derfor forsiktige med hverandre og graver ikke i hverandres fortid eller hva man driver med utenfor huset. Det som betyr noe er hvordan du oppfører deg mot de andre og at du skjønner at du her er del av et fellesskap som skal holde et aktivitetshus i live, ikke bare en samling atomiserte enkeltindivider som kan gjøre akkurat som de vil.

En sånn tolerant innstilling er mildt sagt uvanlig i vårt samfunn, og oppleves av de fleste som herlig befriende fra den finmaskede sosiale kontrollen som ellers råder. Det gir også en bekreftelse på at “det er ikke bare jeg som er rar/gal”, og at storsamfunnet kanskje ikke alltid har rett likevel. Sånne personlige oppblomstringer frigjør kreativitet og virketrang, og har vært mentalt livreddende for mange av oss.

Anarkisme i praksis

For de fleste er organiseringen av Gateavisa en ny opplevelse. Vi har alle vokst opp i et samfunn som er strengt hierarkisk økonomisk, og dermed også politisk og sosialt. Vi er opplært til at “demokrati” betyr parlamentarisme, dvs at man velger representanter som skal styre istedenfor oss. På Gateavisa finnes ingen slik struktur. Det er ingen sjefer som forteller deg hva du skal gjøre eller ikke gjøre. Medbestemmelse betyr noe annet og mer enn å avlegge en stemme i ny og ne, her må man faktisk få ræva i gir og engasjere seg direkte. Til gjengjeld får man stor frihet til å gjøre som man vil og få sine synspunkter på trykk. Den eneste begrensningen er om man får med seg resten av redaksjonskollektivet på ideene sine, for redaksjonsmøtet er Gateavisas kjerne og høyeste organ. Vi har blitt kalt “et sosialt fellesskap som lager avis”, og det er nok en treffende beskrivelse.

The Mothership

Gateavisa har på mange vis vært en «mor» for mange andre tiltak. Fra Hjelmsgate har det kommet ut en rekke publikasjoner som Folkebladet, Ekstremisten, Supergutt, Bulletin, Bang, Fridikt, Tidevann, På Høy Tid, mfl. Andre fikk hjelp til å lage tingene sine med Gateavisas utstyr – f.eks. de uavhengige plateselskapenes pønkesingler, avisa Barrikaden fra Skippergata-okkupasjonen (forløperen til Blitz), osv. Folk derfra fikk i 1983 igang Oslos første karneval i gatene, der titusener av forknytte nordmenn for første gang turde å kle seg ut, danse og flippe offentlig, og Gateavisa fulgte ivrig opp med daglige utgivelser av en 8-siders karnevalsavis laget med kopimaskin.

Da Verdensbanken hadde møte i Oslo i 2002 arrangerte Attac m.fl. den store demoen Oslo 2002, med Reclaim The Streets fest i gatene. Indymedia fikk låne kontoret og utstyret vårt, og laget og trykket daglig gratisavisen for kampanjen – imponerende effektive!

Musikale bivirkninger av Gateavisa var etableringen av Norges første pønkeklubb, og like etter Norges første reggaeklubb, der Mari Toft (alias Syphilia Morgenstierne) tronet som platespillernes dronning og hadde dansegulvet i sin hule hånd. I 1989 ga Gateavisa ut Gateplata, en flexi-EP med låter fra de legendariske kult-bandene Nemlig Hemmelig, Fake:stammen og Per Bergersen (hans eneste live-innspilling utgitt på plate). Gateavisa var en av de første som arrangerte rave i Oslo, allerede i 1990 på Månefisken i Oslo. Flere ganger har også kjente band holdt støttekonserter for Hjelmsgate og avisa.

Tegneserier har hele tiden vært viktig for Gateavisa, som sporadisk har utgitt rene tegneserienumre der uetablerte tegnere fikk slippe til. Folk som Christopher Nielsen, Waldemar Hepstein og Knut Nærum hadde sine første striper på trykk her, og tegneseriebladet Forresten startet som et samarbeid med Gateavisa før de etter et par utgaver ble eget Jippi forlag.

La hundre blomster blomstre

Gateavisa har aldri hatt noen klart definert profil, men har dekket det redaksjonsmedlemmene til enhver tid var interessert i. Miljøet har likevel vært ganske stabilt på tross av stadig skiftende medlemmer – selvregenererende. Hundrevis av mennesker har deltatt i varierende grad gjennom over 50 år. Avisa har tiltrukket seg folk som mente noe og ville noe, og fulgt tidsånden tett – som oftest i forkant av resten av offentligheten. Kjernen har vært kritikk av alle former for maktbruk, autoriteter og vanetenkning, og med satire og humor som virkemidler heller enn tørre politiske analyser. Fake reklamer og fake valgplakater for partiene har vært en gjenganger, og temaer som ruspolitikk, økologi, politivold og fengselsvesen, filosofi og åndelighet, militærnekting, husokkupasjoner og nye kunstformer har alltid fått spalteplass. Tidligere oversatte man ofte artikler fra obskure amerikanske blekker, stoff som ikke var tilgjengelig i Norge. Bildemateriale ble kopiert hemningsløst fra alle kanter, men redaksjonen frasa seg også copyright på sin egen produksjon.

Kjendis-søppel og hvalskuter

På 80-tallet ble blekka mindre hippiaktig, en reaksjon mot 68’ernes klamme monopol i offentligheten og sjøldiggende nostalgi. Pønkebevegelsen, seksuell frigjøring av alle slag, outragous estetikk, piratradioer og uavhengig musikkproduksjon kom i sentrum. Mainstream-medias dekning av politikken ble stadig mer personorientert, og Gateavisa fulgte opp intimiteten. Garbologi-aksjonen er sagnomsust, der Gateavisa rundt Storingsvalget i 1981 stjal og analyserte søpla til statsminister-kandidatene Kåre Willoch og Gro Harlem Brundtland, og trykte 10 sider rikelig illustrert med både pussige og pinlige detaljer fra deres privatliv.

Det ble både politianmeldelse og sensur da Gateavisa tok Volkswagens reklame-slagord «Tradisjoner vi er stolte av» på alvor, og trykket en plakat med bilde av en stor nazi-parade fra 30-tallet full av folkevogner.

1990-tallet var preget av den nye psykedeliske bølgen som fulgte med rave-bevegelsen: smart drugs, filosofi og åndelighet, nettfrihet, open source og piratkopiering – og reisereportasjer fra India… Det ble ofte bråk og offentlig forferdelse, som artiklene LSD for nybegynnere, Slik senker du en hvalskute, og Narkofonen, en teletorgtjeneste med saklig rusinformasjon – det førte til avisskriverier og radiodiskusjoner (og en reportasje i Østlandssendingen lokal-TV). Vi trykket oppskrift på hvordan man kunne lage og få registrert sin egen religion, og få både statsstøtte og fritak for militærtjeneste. Det førte til et sånt rush av religiøsitet i Norge at myndighetene konsekvent begynte å avslå alle søknader så folk måtte anke til Justisdepartementet! Gateavisa skrev om internett lenge før World Wide Web, og var blandt de første til å bruke email og ha egne nettsider.

Kostelig var også spalten Halvnaken Lunsj, der Theophilia Guggenheim lager lekker mat av uvante ingredienser – Marsvin á la Creole (med forklaring hvordan du brekker nakken på dem og parterer), Ristede hasselmus, kalveøyne, osv.

En morsom happening skjedde under kommunevalget i 1995. Et lokallag av Senterpartiet hadde gått ut med støtte til fri hasj, og Gatevisa gikk entusiastisk inn i valgkampen, denne gangen som «Noregs Byrøykarlag». Trykte opp løpeseddel og T-skjorter og stilte på Karl Johan med fake stand for Senterpartiet – med hampeblader vevet inn i deres firkløver-logo. I et ellers trist og forutsigelig valgsirkus fikk vi mye oppmerksomhet og latter.

Da Christiania fyllte 30 år dro en hel buss med folk fra Hjelmsgate ned. Vi ble utrolig godt mottatt, Gateavisa har alltid vært populært hos våre danske brødre. Vi var med i den store marsjen til Rådhusplassen i Køben – der alle fikk gratis jointer – med fin fane og greier. Borti 40 000 mennesker festa på Christiania i flere dager, helt uten vold eller drama – steine folk gidder sjelden krangle eller slåss… Et gigantisk fyrverki var betalt av Pusherstreet.

Et nytt årtusen

Etter 90-tallets innadvendte oppdagelsesreiser så Gateavisa seg nødt til å måtte uttale seg mer direkte politisk først på 2000-tallet. Den erkereaksjonære George Bush Jr. ble amerikansk president på tross av at motkandidaten Al Gore fikk flest stemmer. Markedskrefter og rikfolk fikk frie tøyler, og etter 9/11 startet USA en aggressiv imperialisme under påskudd av krig mot «internasjonal terrorisme» – altså både økonomisk og miltær krigføring mot vanlige folk. Vi rapporterte fyldig fra de enorme og blodige demonstrasjonene i Genoa og i Göteborg mot Verdensbanken og Det Internasjonale Pengefondets globaliserte tvangstrøyer, kritiserte den økende kamera-overvåkningen, vekterveldet, det norske «demokratiets» valgsirkus, Vestens kriger om olje i Kuwait og Irak, NATOs nye «out-of-area»-politikk, osv.

Utover 2000-tallet gled Gateavisa tilbake til sine klassiske temaer, bak medias støymur av daglige nyheter, kjendispreik og partipolitikk. Rapporter fra folkelig motstand rundt i verden som ingen andre dekket, serien Røyk & Reis som anmeldte hyggelige reisemål, lange Freak Brothers serier som ble oversatt og trykt i flere episoder, spalten En fattig jævels Kjøkken der husets kokk viste hvordan man lager god og sunn middag for 20 kr per pers. Han ble også TV:

Anita Nyholt jobbet hardt med å utvikle og få startet en Åpen Kanal også i Norge, som styremedlem i foreningen Åpen kanal og deretter Foreningen Frikanalen. De vant fram, og «Frikanalen» ble tilgjengelig på det digitale riksnettet fra høsten 2008. Målet var å styrke det deltakende demokratiet gjennom å gi flere muligheten til å ytre seg på TV. Gateavisas rolle var å sikre de små foreningenes og enkeltpersonenes rett til å sende, ved å insistere på lav medlemskontingent og sendeavgift. Fra januar 2009 ble GA-TV tilgjengelig via Frikanalen til hele landet, og fikk fort en liten kultstatus. Det ble en sesong på seks episoder og er sannsynligvis verdens rimeligste TV-serie, med produksjonskostnader på bare 1600 kroner! At GA-TV ble virkelighet på så kort tid skyldes iherdig dugnadsinnsats fra TV-redaksjonen, og ikke minst profesjonell hjelp fra Ole Vardenær.

Mot slutten av tiåret gikk aktiviteten på Gateavisa nedover, med sjeldnere utgaver og synkende salg. Delvis skyldtes det en generell nedgang i alle landets aviser, delvis at Gateavisa ikke klarte omstille seg til at internett ga folk direkte tilgang til info som tidligere bare fantes på våre papirsider. Og delvis skyldtes det at hele miljøet på Hjelmsgate ble økende passivt og hedonistisk, med fokus på øl og tjall heller enn aktivitet – i takt med Norges voldsomme økonomiske oljeboom.

Til slutt ble det så ille at høyere makter så seg nødt til å gripe inn, og guden Tor selv gikk til aksjon. Det neste som skjedde var kanskje en nødvendig opprøsking av et miljø som hadde blitt litt for selvgodt og innsunket:

Brann!

Torsdag 26. juni 2014 slo katatrofen til etter et forferdelig uvær med lynnedslag over hele Oslo: Hjelmsgate sto i full brann! Heldigvis var huset da tomt, så ingen mennesker kom til skade. Men flammene spiste grådig av det knusktørre gamle treverket, og Gateavisas lager av noen tusen aviser på loftet var også godt brensel… Brannvesenet kjempet med nebb og klør, men flammene blusset opp igjen og igjen før de til slutt fikk stoppet dem. Taket og hele 3. etasje var da totalskadd, Gateavisas kontor redusert til aske. For oss som hadde tilbrakt årevis (eller tiår!) på huset var dette et jævlig traumatisk sjokk – det er ikke ofte jeg har sett voksne menn grine på gata. Vårt verste mareritt var blitt virkelighet.

Men vi druknet oss ikke i sorgen lenge. En venn av huset har leilighet rett i nærheten, og den ble et samlingssted de første dagene. En hektisk tid fulgte, med meldinger og telefoner fra fjern og nær, og stor mediapågang og intervjuer. Byantikvaren var raskt på pletten, og insisterte på at huset måtte bygges opp igjen.

Vi begynte å rydde. Huset var klissvått etter slukningen, så første prioritet ble å få ut alt vått så ikke muggen skulle spise det opp – det var en ekstremt varm sommer. Stor mengder våte bøker ble kasta ut og alle doble vegger og tak ble revet opp for å fjerne våt isolasjon og plater. Et presenningtak kom på plass mot regnet. Deretter hjalp tropevarmen oss å få tørka ut huset, og det 160 år gamle treverket viste seg å ikke lett bli infisert av mugg (mens alt av moderne gips og spon ble grønt og måtte kastes).

Fugl Føniks

Forsikring for et så gammelt og brannfarlig hus er dyrt, så vi var sterkt underforsikret, bare 2 millioner. Med innboforsikring i tillegg hadde vi et budsjett på totalt 2,7 millioner. Forsikringsselskapet IF skal ha honnør for profesjonalitet og hjelpsomhet, det var ikke noe muffens der med liten skrift nederst i kontrakten. Likevel, denne summen var langt under de anbudene vi fikk på gjenoppbygging, siden firmaene ville ha hele jobben, inkludert rydding av branntomta. Det var umulig for oss å ha snekkere til å bære søppel for 400 kr timen, det måtte vi gjøre sjøl. Til slutt fant vi det lille firmaet Snekkerkompaniet, spesialister og entusiaster for gamle trehus, som forsto situasjonen og lot oss gjøre drittjobben mens de skulle bygge nytt.

Et uendelig antall dugnader fulgte, og tonnevis med aske, brent treverk og takstein ble båret ut, kildesortert og levert til avfallsmottak. Vi ble dekka fra topp til tå av svart, mikroskopisk støv, og selv med masker orka vi ikke lenge om gangen før lungene protesterte. Tusener av dugnadstimer ble nedlagt de følgende to-tre åra, av et stort antall folk som kom og gikk, bytta på byrden.

Det var interessant å se hvem som stilte opp… De fleste av dem som hadde vært ivrige brukere av huset i årevis så vi ikke snurten av. Isteden var det mer perifere venner av huset som trådte til, og også flere nye folk. Det er jo en god ting med nye krefter, og når de var med å rydde og bygge opp et hus fikk de en følelsesmessig tilknytning til stedet som de tidligere sløvingene gikk glipp av.

Snekkerkompaniet jobba parallelt med oss, rev restene av 3. etasje og bygde nytt. Vårt koselige gamle hus var i dårlig stand, skevt (!) og sigende. Det fikk seg en «tannregulering» og et sett av enorme, gjennomgående trebjelker som stabiliserte huset og tok over vekten av taket fra skjøre gamle vegger. Alt er nå utført i henhold til moderne, norske forskrifter – og det har kosta oss hundretusener av kroner i pålagte konsulentrapporter, sertifikater og tillatelser. Som en av de mer aktive sa: «Folk klager på at NAV er byråkratisk og snirklete. Jeg sier bare: prøv Plan- og bygningsetaten eller Veivesenet!». Men nå er da alt fullisolert til «TEK 10»-standard, og det er gipsplater overalt i veggene som brannsikring. Uvant opplevelse å sitte i et rom på Hjelmsgate som ikke er trekkfullt!

Snekkerkompaniet bygde tak, yttervegger og gulv i 3. etasje, men så var vi tomme for penger. De hadde satt opp reisverk, og så tok vi selv jobben med å lage indre vegger. Kappet til og skrudde opp gipsplater, la inn isolasjon (steinull også i innerveggene gir bra støydemping mellom rommene). Vi har malt utsiden av huset med god, gammeldags linoljemaling, slik vi alltid har gjort. Huset står nå lett i 150 år til uten vedlikehold, mye lenger med. Klar til å ta imot en ny generasjon aktivister!

Økonomien har som sagt hele tiden vært katastrofal, men alle dugnadene har reddet projektet og spart oss for et utall hundre tusener av kroner. Vi har bygget det opp igjen uten offentlige støtte, men mange privatpersoner har gitt pengebidrag (noen t.o.m. flere hundre tusen!). Vi har fremdeles noe gjeld, men den vil vi klare å betjene når huset igjen er i full drift og det kommer inn husleier fra gruppene. Et lys i tunnellen er at med full isolasjon vil vi bruke mye mindre strøm til oppvarming.

Alt i alt ble brannen en velsignelse, for uten forsikringspengene hadde vi aldri hatt råd til alle reparasjonene som trengtes. Det eneste uerstattelige som gikk tapt var en god del Gateaviser fra 90-tallet og de siste eksemplarene av Gateplata. Resten av back issues var allerede lagret utenfor huset, og all digital info fantes det backup av.

Reinkarnasjon

Brukstillatelse for 3. etasje har bare nylig blitt godkjent, så nå kan Gateavisa få et nytt liv. Det er ikke lenger noe stort marked for aviser på papir, så Gateavisa må fornye seg. Det er nå spennende planer på gang for andre aktiviteter enn bare papiraviser for å spre de glade budskap. Følg med!

Are Hansen,
Gateavist 1992-2014